- En vond drink, takk!

Man bør være rett på sak. Klar og konsis i tale. Men vi er ikke det. Vi surrer og bygger rare setninger der unødvendige ord sniker seg inn og svekker eller forkludrer det vi ønsker å formidle.
Ta mennesker som går på Polet og forlanger en god vin. En god vin? Selvfølgelig har vi lyst på en god vin. Ingen som er ved sine fulle fem ber ekspeditøren finne fram en flaske vond vin. Men tror man kanskje at man får nettopp det, hvis man glemmer å nevne at den skal være god. Kanskje Polet sitter på et lager vonde viner som de desperat forsøker å bli kvitt.
Eller ta fotoforretningen. Det er ikke uvanlig at kunden gjerne vil ha et godt kamera. Han presiserer altså at han på ingen måte ønsker å kjøpe de dårlige kameraene butikken fører; kameraene som faller fra hverandre før du får dem ut av esken, eller tar konsekvent uskarpe bilder, eller river i filler filmen under tilbakespolingen. Nei, det må være godt, ellers kan det være det samme.
Kundene forlanger også gode plater i musikkforretningen. Ikke noe tøys, med andre ord. De dårlige platene får du heller selge til noen andre, noen som er så lettsindige å bare forlange en plate - som jo kan være hva som helst. Det er stor forskjell på en plate og en god plate.
Eller en god drink? Du skal være forsiktig når du går på bar, ellers risikerer du altså at bartenderen sjenker deg en ordentlig vond drink.
Vi vil ha gode ting.
Men det vi samtidig sier når vi ber om det, er at vi egentlig ikke har greie på hva vi snakker om. Vi dytter ansvaret for vår velvære over på ekspeditøren. Han får rollen som synsk og magiker. Han skal finne det kjempegode produktet som passer vår smak og vårt behov. Men det tør vi ikke si rett ut.
Fremfor det selvavslørende:
- Unnskyld, men jeg har ikke peiling på denne typen produkter. Kan du hjelpe meg?,
velger vi å fremstå som mistenksomme kunder som nok vet at ekspeditøren vil prøve å lure oss om vi ikke sier ifra. Ikke prøv deg! Jeg vil ha et godt produkt!

Når det gjelder søtsaker, så er det gode nå så innarbeidet at det er nedfelt i selve begrepet. Det heter godterier. Vi kjøper godterier til barna, og av og til til oss selv. Men hvis det ene finnes, så må også dets motsats finnes. Hvor får vi kjøpt "vondteriene" når vi trenger dem? Vi vil forresten ha gode venner også. Man når ikke toppen før man introduseres som "dette er min gode venn". Bare "min venn" signaliserer at denne karen er OK, men heller ikke mer. Dårlige venner har man også, ifølge språket, men det må da være en selvmotsigelse.
Dette har kanskje ikke mye med det ovenstående å gjøre, men er interessant likevel. Venner rangeres. Alle går rundt med sin egen halvt ubevisste Ti på topp-liste over venner, men er så hensynsfulle at de forenkler den til det mer omtrentlige "en venn" eller "en god venn". Det hadde skapt større spenning i hverdagen hvis man ble introdusert som "Dette er min åttende beste venn". Da ville man ligget på, vært aktiv, jobbet for å stige på hitlisten til neste uke, kanskje er sjetteplassen innenfor rekkevidden? Det ville blitt rift om vennskapet.
Men tilbake til språket og våre rare setninger.
En tilbakevendende ordveksling når man er uenige om noe eller forsøker å komme frem til riktig svar på noe, er denne:
- Er du sikkert på det?
- Ja, det er jeg.
- Er du helt sikker på det?
Hyppig brukt i spørreprogrammer der deltagerne kan bli millionærer.
Det er altså ikke nok å være sikker. Man må være helt sikker. Jeg trodde det lå i ordets betydning at når man var sikker, så var man sikker. Men det er man angivelig ikke. Den som er sikker på noe, bærer snev av tvilen i seg. Du må ikke gå på isen hvis den er sikker, den må være helt sikker. En prest kan ikke være sikker i sin tro. Han må være helt sikker. Ellers slår lyn og tordenvær ned i hodet på ham, og han dømmes til å tilbringe resten av livet som Bingo-vert i Haugesund.
For ikke så mange år siden kunne man kjøre inn på bensinstasjonen og be om full tank. Du slapp å fylle bensin selv på den tiden. Og da kunne følgende replikkveksling finne sted:
- Gi meg full tank, er De snill.
- Helt full tank?
- Ja, helt full, takk.
Selv ikke en full tank var altså full. Det var enda noe å gå på. Den kunne bli helt full. Pur magi.
Tilbake til vår tid. Man kan komme for sent til bussen eller toget. Men man kan også komme alt for sent. Hva er forskjellen? Innebærer det å komme for sent at det likevel finnes håp - på en tom holdeplass? Håpet er riktignok ute, men alt håp er øyensynlig ikke ute.
Kan man få litt over en sekser på terningen?
Interessante tanker? Kanskje ikke. Men nå er jeg ferdig. Og nå er jeg helt ferdig.


Yan Friis - Oss gutta

tilbake til Herresiden