Millionær for én krone!


Verden har nå eksistert i 48 år uten at den gjorde meg til millionær. Jeg begynner å miste tålmodigheten. For all del: Jeg er ingen grådig mann. Men jeg finner det urimelig at aldersavstanden til mange av dem som avbildes på avisenes økonomiske sider med brede smil og svære aksjeposter stadig blir større. Fortjener de å være rikere enn meg?

OK, de har gått inn for det med liv og lyst fra det øyeblikk de hørte om tannfeene: En tann i glasset ble til klingende mynt over natten. Uvurderlig livsvisdom lå nedfelt i denne oppdagelsen: At ubrukelige gjenstander i gitte situasjoner kan omsettes for betydelig mer enn de er verdt.
Made in Hong Kong sto det på alt mulig skrap før i tiden. Skrap som fant veien inn i De tusen hjem i tonnevis. Hvorfor? Jo, fordi det var "billig". Man kunne kjøpe det uten at lommeboken ynket seg. Hong Kong ble en av verdens mektigste og rikeste byer takket være det gamle tannfe-trikset: Skrap mot mynt.
Ingen snakket om kvalitet den gangen. Man kunne jo ikke holde slike målestokker mot gjenstander som nesten var gratis. Idag er de fleste av oss like dumme som tannfeene. På produktene vi kjøper står det ikke lenger Hong Kong så ofte, men heller Malaysia, Taiwan og China. Asiatene skjønte det. Og det gjorde også våre hjemlige lurendreiere som så penger, store penger i lave produksjonskostnader frembrakt av barnearbeide, slavekontrakter, tvangsarbeide, fravær av fagforeninger og lokale valutaet i fritt fall.
Moral? Kvalitet? Penger er penger uansett hvordan de havner på bordet. En tusenlapp tjent på heroinsalg er like mye verdt i banken som en tusenlapp tjent på å pleie gamle mennesker på en institusjon. Penger stiller ingen spørsmål. Penger bare er.
Juks- og juggel-teorien kan godt overføres til de større ting i tilværelsen. Det står kanskje ikke Made in Taiwan på en nyoppført enebolig i landet Norge, men tanken bak den er. Vi vet at byggherren og hans samarbeidspartnere forsøker å slippe unna så billig som mulig. Vi har reguleringer, vi har lover. Dette er såkalte minstekrav til en bolig. Og dem legger luringene seg så tett opptil som mulig, samtidig som de forsøker å slippe unna med det meste. Målet er ikke å bygge et høykvalitetsbolig, men en brakke forkledt som hus.
I forretningslivet leter man uvegerlig etter kundens smerteterskel. Hakon-produktene hos Rimi er smerteterskel i praksis: Billig middelmådighet som erstatning for dyrere (og bedre) merkeprodukter.

Det ligger ingen service-tanke begravd under det å drive forretning. En forretningsmann er utelukkende med for pengenes skyld. Han ønsker ikke å bidra med noe, han driter langt i det å heve kundens livskvalitet. Han er ingen samfunnsborger - han er det stikkmotsatte: Et asosialt svin som meler sin egen kake. Han slipper dritt i glasset og håper å våkne neste morgen med en skinnende mynt på nattbordet.
Det er hva hans foreldre lærte ham. De var jo de første tannfeene i hans liv. Når er det oss som er det, kundene og konsumentene. Det virkelige livs tannfeer. (Og da fe i betydning et fe, et ordentlig tannfe.)
Kanskje jeg har vært for snill? Du blir ikke rik av å være snill. Det er en erkjennelse som lindrer. Jeg finner også stor hjelp i å tenke at mennesker som Røkke og Hegnar og Fredriksen er slemme. Jo rikere, jo slemmere. Kommer man først på gli i de tankebanene, fastslår man med fryd at veien fra Bill Gates til Adolf Hitler er snublende kort.
Men det fører meg ikke nærmere målet: Jeg vil også være rik. Ikke nødvendigvis avskyelig rik. Men i hvert fall millionær. Tanken på hva en million kan gjøre med mine livskvaliteter er så sitrende fristende at jeg blir kvalm. Gjeldsfri! Og ikke bare gjeldsfri, men gjeldsfri i en ny og større bolig! Er det for mye forlangt av en familiefar som har vært snil, ja, kanskje alt for snill, i over 48 år? Jeg tror ikke det.

Men hvordan? Hvordan?
Da slår tanken meg, utløst av en artikkel i Aftenposten om nordmenns meningsløse sløsing med penger på ekstraeffekter til mobiltelefoner. Visste du at vi ifjor brukte 300 millioner kroner på å kjøpe ringesignaler og pynt til displayet på mobiltelefonen? 300 millioner kroner! 300 aldeles unødvendige millioner kroner! Det gir 75 kroner pr. hode! Det finnes garantert sekkevis med andre helt likelydende eksempler på dustete sløseri. Dritt for mynt. Uten å ta for hardt i bruker hver nordmann flere hundre kroner i året på absolutt ingenting.
Her er min idé: Hva om alle der ute i gamle Norge la av, ja, egentlig behøver det ikke være mer enn én liten krone, én liten krone iløpet av hele år 2001, og ga den til meg. Den enkelte ville ikke merke det engang. Mens jeg, jeg ville sitte med fire millioner 31. januar 2001.
Her har folket sjansen til å vise verden at man ikke behøver å være slem for å bli rik. En vaskeekte folkeaksjon uten en eneste negativ bivirkning. Yan Friis som millionær-aksjonen vil virke samlende og varmende - på tvers av alle partipolitiske og rasemessige skillelinjer. Og alle får noe igjen for den lille kronen sin: En ordentlig blid etter-hvert-49-åring med glad kone og glade barn som sover godt om natten i visshet om at de nådde rikdommen uten å ha gjort en katt fortred.
Kan du gjøre en bedre handel for én krone i dag? OK, jeg innrømmer at det står Made in China på min kone. Men dette var ikke hennes idé. Ikke bare i hvert fall.


Yan Friis - Oss gutta

tilbake til Herresiden