Hva sier man til en kronprins?


Jeg kan ikke dette med konger og kongehus og sånn, og det er synd, for jeg tilhører målgruppen. Jeg er for. Kjempefor. For Kongehuset. For Norge.

Akkurat nå er jeg i villrede om Mette-Marit. Ikke fordi hun bærer dobbeltnavn, og følgelig antagelig burde slått seg på skiskyting. Men fordi hun plutselig bare dukket opp fra intet. Massemedia, og da særlig vårt store etiske borgervern Se & hør, gjorde det helt klart at de var forsvarere av kongehuset, og derfor ikke kunne ta personlige hensyn. Man lot skinne igjennom at denne gulblonde damen med det litt spisse, men veldig pene smilet, hadde en fortid.
Så hørte jeg hvisket i korridorene og smugene. Fæle ting. Sex og drugs og rock'n'roll. Hadde hun bare vært alenemor, ville det kanskje gått, men i denne sammenhengen var hun alenemor på toppen av alt det andre.
Mette-Marit. Hadde hun fanget kronprinsen i sitt nett for å sette sine skumle planer ut i livet? Men hvor skumle ting kan man egentlig gjøre med en kronprins? Hun oppnår maksimalt å få samme jobb som Dronning Sonja...
Altså må man bare innse at Mette-Marit synes at kronprinsen er noe til kar. Det der med kjæresterier går aldri av moten. I vår opplyste og liberale tid godtar vi at vår nye partner har en fortid. F.eks. med andre herrer, noen ganger ikke så rent få heller. Vi godtar også at partneren ikke altid valgte den lureste veien iløpet av sin prøve-og-feile ungdomstid. Vi vet jo selv at vi snublet i én og annen fristelse - og kanskje gjør det ennå.
Av Mette-Marit kreves mer. Av henne kreves at hun allerede for sikkert ti år siden, kanskje enda lenger, burde ha skjønt at hun i fremtiden kunne komme til å snuble over kronprinsen. Snart dukker vel vitner opp som vil fortelle at hun ved tre tilfeller i sin tidlige barndom kysset en frosk.

Mette-Marit ekskulderes fordi hun har vært en vanlig ungjente og angivelig gjort ting som enhver ungjente kan komme til å gjøre. Hva innebærer det for kronprinsen: Jo, at kjærestemarkedet blir så smalt at han bare får velge blant dem som aldri gjorde noe galt og som til enhver tid levde opp til Se & hørs moralske imperativer. Med andre ord: De kjedeligste damene som tenkes kan. Hvordan bedømmer kongehusets moralske voktere Henrik VIII, kongen som hadde seg så mysa skvatt og kakket hodet av konene sine hver gang han ble lei av dem? Eller selveste Solkongen. Hvordan var det med moralen i hoffet hans? Mange av historiens mest berømte konger (og sikkert dronninger også) var antagelig de moralsk mest forkrøplete menneskene som har levd. Tyver, pederaster, stoffmisbrukere og mordere på høyeste plan.
Men nå, nå later man som om kongehuset er og alltid har vært selve hovedkvarterer for dem som er englerene av sinn. Og da må porten stenges for syndere som Mette-Marit. Det er tungt å tenke på slikt. Det var mens jeg tenkte disse tankene en søndag ettermiddag, at jeg møtte kronprinsen og Mette-Marit. Solen skinte fra en klarblå høsthimmel, og livet var levelig der jeg vandret med min kone og datter langs sjøkanten ute ved Høvikodden.
Plutselig var han der, kronprinsen, i kjapt ganglag rett mot oss på stien. Høy og smal med mørke briller. Og rett foran ham kom hun, Mette-Marit, med sitt gule hår, men uten smilet. Hun så rett frem. Vel vitende om at hver sjel hun passerte ble ståendee og glo etter henne. Og ham. Min plan var egentlig klar. Her kommer de, og jeg er kongehusets støttespiller. Nå skal de få høre det: Kom igjen Håkon og Mette-Marit, stå på, ikke bry dere om idiotene. Det skulle jeg nemlig si. Og nå var paret bare fem meter unna.
Da slo tvilen ned i meg. Jeg er kongehusets støttespiller. Da må jeg også kunne tiltale kongelige korrekt. Man er ikke dus med kronprinser. OK, altså sier jeg: Deres kongelige høyhet....eller, søren, kanskje Deres majestet... nei, hvordan er det nå, da? Hei Deres høyhet? Nei, hallo... håpløst. God ettermiddag Deres kronprins... Men du slette tid, hva sier man til en kronprins?
Ikke kan jeg bare henvende meg til ham heller. Det blir uhøflig. Deres Majestet og Deres... Deres Mette-Marit?! Jeg kan ikke si det! Men bare Mette-Marit blir for familiært, ja, direkte nedlatende. Men jeg husker ikke hva hun heter til etternavn, og jeg kan da ikke si De Mette-Marit, det virker aldeles feil...

- Pappa! Hvorfor snakker du med deg selv?
Min datters spørsmål og undrende blikk får alt til å stoppe. Ja, jeg har snakket med meg selv, og ja både kronprins og kjæreste ser hurtig opp idet de passerer den mumlende herren med det bistre grinet som skal forestille et royalistisk smil.
Ikke fikk vi stått i grøftekanten med hodene bøyd i ærbødighet, heller. Alt slo feil. Nei, jeg kan ikke dette med kongehuset, men jeg ber på mine knær om at én eller annen dumper et lass kumøkk over dem som bruker vår tid og sin spalteplass på å slenge dritt om Mette-Marit. Jeg trodde Shakespeare hadde lært oss å la kjærestepar være ifred.


Yan Friis - Oss gutta

tilbake til Herresiden