En keiser til jul


Det har vært en bratt start på det nye årtusen. Vi ble lovet noe helt annet. Få trodde på det, det er så, men likevel.

Telenor på børsen? Hvordan skal man forholde seg til at et telefonselskap babler hemningsløst om sin egenverdi i milliardklassen. Milliarder? Et telefonselskap skal da slettes ikke sitte på milliarder. Det skal tjene befolkningen, det skal gi oss summetonen og muligheten til å kommunisere med hverandre som den menneskerett det nå engang er. De er til for oss.
Men slik ble det ikke. Vi er til for dem. Vi telefonerer dem styrtrike. Og nå vil de ut i verden for å bli enda rikere og mektigere. Det er hva vi har igjen for å ringe vår syke mor. Hvor ble det av Gerhardsen og Kardemommeby?
Vann har vi nok av i Norge. Mer enn nok faktisk etter den våteste høst i manns minne for Østlandet og Sørlandets del. Mens hus klappet sammen og veier raste ut i elvene, opparbeidet vi kolossale vannreserver.
Kom det oss til gode? Neida, elektrisiteten er blitt en vare den også, og den skal leverandørene tjene seg ordentlig fet på. Ingen signaler om billigere strøm. Tvert imot. Ansvarlige herrer i pene dresser sto frem på TV-skjermen og fortalte med rolige stemmer, innviklete setninger og illustrerende plansjer at prisene nok måtte opp. Ingen skjønte et skvatt av hvorfor.
Bensinprisene da, de evige? Hørte vi ikke til våre store forbauselse at hele Stortinget endelig våknet til live og ropte at nok er mer enn nok? De folkevalgte var enige om at bensinen var for dyr! Man måtte klype seg i armen.
Men dagene gikk og prisene besto. Er det ikke rart? Her var altså hele det politiske Norge enige. Og likevel skjedde ingen ting. Veien fra beslutning til gjerning er fryktelig lang. Man må gjøre ting på den riktige måten. Og den riktige måten betyr at ingenting skjer på en lang, lang stund.
Bortsett fra at folk nå kjøper en bensin som alle er enige om at er for dyr. Staten tar selvfølgelig imot pengene uten å mukke - mens politikerene, de som på vegne av folket ropte at nok er nok, haler ut tiden ved å gjemme seg bak ufremkommelig regelverk og evig saksbehandling. Om ikke det er amoralsk, så vet ikke jeg.

Alt for makten
For mange var likevel årets mest dramatiske begivenhet Bondevikregjeringens fall.
Bondevik falt etter at politikerne hadde kranglet som unger og vist sitt rette jeg for åpne kameraer i beste sendetid. Gassutslipp? Who cares? Det handlet ikke om gassutslipp. Det handlet om makt. Moderne politikk er et brettspill som utelukkende dreier seg om posisjonering. Drit i velgerne. Vi vil være kongen på haugen.
Egentlig burde vi takke Arbeiderpartiet. De viste hva det dreier seg om. De som i tale og sang anser seg selv for å være Norges mest miljøbevisste parti, mistet fullstendig besinnelsen da de fikk ferten av regjeringstaburetten. Stoltenberg brukte lange og ufremkommelige setninger på å forklare at deres gasskraftsyn var til det beste for miljøet og Norge mens han speidet febrilsk etter noen som kunne hive et tørkle over Pinocchio-nesen hans.
Det dreide seg om makt. Og makten fikk han.
Politikerne er blitt som jurister. De kan argumentere like overbevisende for to stikkmotsatte synspunkter. For gassutslipp. Mot gassutslipp. Det finnes alltid et argument. Om det er objektivt sant eller ikke, spiller ingen rolle. Her teller bare evnen til å overbevise.
Alt for makten.

Hevn og reiselyst
Det var mens jeg tenkte disse takene at det plutselig sto klart for meg: Jeg er dønn lei av politikk! Jeg orker ikke mer. Det vi kaller et demokrati, ja ikke bare et demokrati, men verdens beste demokrati, er ingenting annet enn et spill for profesjonelle intrigemakere som ikke bryr seg det grann om hvordan det går for deg eller meg. Her er helt andre drifter i sving.
Makten står sentralt. Makten og alle dens nære og fjerne slektninger. Markeringsbehov. Grenseløs selvopptatthet. Anvendt sadisme (hersker særlig på saksbehandlernivå innenfor byråkratiet).
Hungeren etter økonomisk trygghet i alderdommen (tre perioder på Stortinget gir en garantert, indeksregulert og meget raus pensjon livet ut). Mediakåthet. Hevngjerrighet (hyppig drivkraft blant politikere og kommunalt ansatte i lokalmiljøene). Reiselyst (business class verden rundt). Muligheten for å dyrke og utvikle nye hobbier (som f.eks. vinkjenner). Mikrofon-fetisjisme (ganske skummel lidelse som gjør at du til slutt bare greier å uttrykke deg med en mikrofon under nesen).
Hvor mange markante personligheter finner du i dagens Storting? I øyeblikket kommer jeg ikke på én eneste én av virkelig format.
Vi styres av alminneligheter. Sånn er det bare. Og i et alminnelighetsstyre blir det slik at tilfeldighetene og dagsformen og selvhevdelsen rår. Det er fryktelig kjedelig å se på for dem som ikke deltar, og det angår oss strengt tatt heller ikke.
Det nærmeste vi kommer engasjement er følelsen av irritasjon. Avmakt føder irritasjon. Hvor ofte har du ikke - i pressete situasjoner - ønsket at det svisj! dukket opp én, en slags blanding av hevner og superhelt, som feide inn og filleristet den eller de som gjorde hverdagen sur for deg. En som ordnet opp, skremte vettet av dustemiklene som bare satt der og var profesjonelt vrange. En som viste dem at dumskap får konsekvenser. En som feide hindringene av veien og fikk tingene til å gå igjen. En som ikke minst grep inn og hentet soldater hvis de norske milliardærene begynte å tulle for mye med aksjepostene sine, og som uten å nøle skar fallskjermen av alle direktører i fritt fall. En foresatt. Rett og slett.

En hard pakke
Siden det er jul har jeg fått slik en ubegripelig lyst på en ordentlig dyr og fjong julepresang, en omfangsrik pakke av det harde slaget. En pakke som er løsningen på alle problemer: Jeg ønsker meg et keiserdømme. Ikke for meg selv, men for hele Norge.
Han, keiseren altså, ville ha all makt. Ubegrenset. Ingen smålige kabinettspørsmål, ingen offentlig furting fra alminneligheter som mener seg forbigått. Bare en keiser som på sekundet kunne skjære igjennom og si at slik vil jeg ha det, og så ble det slik. Ikke om ett år, ikke om tre måneder, men nå med én gang. Slik! ville han si, og så ville landet Norge gjenlyde av den tikkende lyden av bensinpumper som ble justert ned.
Man kan innvende at det er farlig med keisere. Man vet ikke hvor man har dem. Og før man vet ordet av det, blir mannen gal og maktsyk og begynner å herje med sine undersåtter mens han beriker seg selv med sølv og gull og spiser fileter av truete dyrearter.
En slik keiser ønsker jeg meg selvfølgelig ikke. Det må være en snill keiser av Kong Olavs format og vel så det. En voksen kar som vet å føre seg og som drives av rettferdighet og selvfølgelig kjærlighet til sitt folk. Han må kunne plukke sine medarbeidere med stor innsikt og forståelse. Og disse medarbeiderne vil så kunne plukke sine, inntil vi har et samfunn der folket slipper å bruke tid på uvesentligheter som køståing på offentlige kontorer og lytting til de fryktelige melodiene som ligger innspilt på offentlige telefonsvarere.
Slik kunne vi, folket, slippe å føle ansvar for noe som vi likevel ikke har noen innvirkning på: Den offentlige forvaltning og det politiske såpeopera-liv.

Smørbukken fra Voss
Kong Harald er neppe egnet som keiser. Det skal man ikke holde mot ham. Han er utdannet konge, og det er som kjent noe helt annet enn keiser. Jeg ser ikke bort ifra at kronprinsen er av dugelig materiale. Men da må han umiddelbart inn i tett og intens etterutdanning.
Andre kandidater? Thor Heyerdahl, skjønt jeg føler meg ikke helt trygg på ham. Carl I. Hagen (han vil i hvert fall helt sikkert foreslå seg selv). Arne Hjeltnes (en av de få menneskene jeg vet om som faktisk er like sympatisk i virkeligheten som han gir seg ut for å være). Fred Anton Maier (kommer vi aldri utenom). Stillingen som keisermoren går uansett til Anne Cath. Vestly. Det hele kunne avgjøres ved folkeavstemning. Den siste av sitt slag, arrangert over en jubeluke med gjøglerier og tryllekunstnere og karneval og dans. Så kunne vi omsider ta fatt på det nye tusenår for alvor.
Jo mer jeg tenker over det, dess sikrere blir jeg på at dette er en knakende god idé. En folkets julepresang til seg selv. Jeg gir forøvrig min stemme til Arne Hjeltnes. Det er noe keiserlig over den blide smørbukken fra Voss. For egen del sier jeg meg mer enn fornøyd med en liten ministerpost.


Yan Friis - Oss gutta

tilbake til Herresiden