Jukset viser seg (et gudsbevis)


Livet er en grusom kø på motorveien der den ene etter den andre flyr forbi deg i bussfilen. De har som regel ikke noe der å gjøre, men de slipper unna med det. Hvor er lovens lange arm når du trenger den? Den ligger på lur i buskene for å knipe deg uten piggdekkoblat.

Urettferdig, det er hva det meste er. De freidige og de frekke, de som tar det største stykket når kakefatet settes frem, det er dem som vinner. De får de beste jobbene, de største aksjepostene, de lekreste jentene (eller guttene) ikke fordi de er så fremragende, men fordi de driter i sine medmennesker.
Den største dyd i dag er ærgjerrighet; evnen til å koble ut alle menneskelige hensyn, all moral, slik at man evner å gå rett frem på stålskinner mot det mål man setter seg: Pokalen.
Økonomene, investorene og aksjemeglerene har sort belte i hensynsløshet. Nå har de fått selskap av hele IT-bransjen, en bransje befolket av jyplinger som er et levende bevis på det reklamebransjen i mange, mange år har hevdet: At man ikke lenger trenger livserfaringen til godt voksne mennesker. IT-bransjen er iferd med å parkere absolutt alle som er over 30. Og jeg kan love at i deres verden er det ingenting som heter "gratis parkering".
Aldri har vel voksne dresser sittet dårligere på en hel bransje. Men trenger de å bry seg om det? De har vår nåtid og vår fremtid i sin hule hånd. De kan gjøre hva de vil. Og det gjør de. Finans- og IT-bøgen har fridd, ikke oss, men seg selv fra fortidens lenker. Nå går man rett fra høyskolen (eller børsen) til desserten. Det man tjener og eier og besitter står overhodet ikke i forhold til levet liv. De som former våre liv vet altså ingenting om livet. Det er ingen skrekkvisjon, det er bare sånn det er.

Nå skulle ikke dette egentlig dreie seg om jyplinger med blod på hendene og alt for store aksjeposter, det skulle dreie seg om vår evne til å overleve i en verden av urettferdighet. Urettferdigheten har vært der hele tiden, lenge før datamaskinen ble allemannseie. Den er bare bitt tydeligere nå som snørrunger løpe rundt i voksne dresser og etteraper hva de har sett rike og godt voksne menn gjør på film.
At vi greier å leve med det, selv nå, skyldes at vi innerst inne og alltid tror og håper at den gamle regel fortsatt er gyldig: At jukset viser seg. I den ligger stor visdom. I utallige omskrivninger, men med nøyaktig samme meningsinnhold, er dette den egentlige grunnsetning for all filosofi. Jukset må jo vise seg, ellers er det ingen mening med noe som helst, og aller minst livet.
Er man oppsatt med en smule moral, og ikke minst evnen til å leve den, vil man i det daglige liv oppleve stadige forbigåelser. Folk som er langt dårligere kvalifisert enn deg fyker forbi i bussfilen og vinner sjefens gunst, enda de fleste vet at vedkommende er en ordentlig drittsekk. Det er bare spørsmål om tid, tenker man, før jukset viser seg.
Men det gjør ikke det. Mannen vinner og fortsetter sin ferd oppover, ikke på tross av, men fordi han er en drittsekk. Jukset lønner seg! Se deg om: Det gjelder over alt. George Bush ville aldri blitt president i USA hvis han ikke skjønte at det måte jukses.
Vi kan velge frykteligere eksempler enn dette. Ta massemordere som Hitler, Stalin og Mao. Hitler døde med sitt Tredje rike i ruiner, antagelig for egen hånd. Men kan man si at rettferdigheten da skjedde fyldest, at en pistolkule gjennom hodet til denne sinnsyke, for tidlig aldrede mannen oppveiet all den lidelse og død han hadde påført millioner på millioner av mennesker over hele verden? Det er ikke mye til "jukset viste seg", eller hva?
Stalin døde av seg selv. Det samme gjorde Mao. Der viste altså jukset seg ikke før de var borte, og dermed merket de det aldri selv. De fikk altså være sprøyte gale et helt liv, tilrane seg gods og gull og all makt, drepe for fote, riktig kose seg med grusomhetene sine. Og så døde de. Uten å få seg en på trynet engang.
Likevel tror vi at jukset skal vise seg. At rettferdigheten skjer fyldest.
Nå er vi fremme: For å kunne tro på dette, samtidig som vi igjen og igjen ser at skurkene slipper unna, må vi rett og slett innføre troen på et liv etter døden. Enkelte kristne sverger til Himmel og Helvete. At de snille, altså alle dem som stilltiende har latt seg forbigå fra fødsel til død, reiser hjem til Guds engler, mens alle de andre drittsekkene som frekventerer bussfilene, blir stekt i sitt eget fett av ekle små vesener bevæpnet med høygafler.
Dette minner imidlertid for mye om ganske alminnelig tortur. Det utligner ingenting. Du får juling, javel, men hva hjelper det hvis du ikke selv er enig i at du har gjort noe galt? Nei, det må være slik at i det øyeblikk du trår over dødsterskelen, åpnes dine øyne for det liv du nå legger bak deg. Jukset viser seg for deg. Hvilket mareritt: Å virkelig se og føle - uten mulighet til å gjøre det godt igjen -, hva man har gjort mot hvert menneske som kom i ens vei; tenk deg denne kolossale bør av samvittighet som du nå må bære mens du gråter deg til blods og skriker din stemme stum. Og enda er det mer. Om dette er sant, kan man til og med føle medlidenhet med Adolf Hitler.
Når du har sett alt og følt alt, er det da ingen ende på det? Jo, det må det være, for nå har jukset vist seg, og du kan slippe fri. Hvem sier at nok er nok og løfter børen av deg? Ja, Gud finnes.


Yan Friis - Oss gutta

tilbake til Herresiden