DRITTSEKKENES TIDSALDER

De var heldige i gamle dager. Da fantes det ordentlige forbilder. Herrer som både kledte og oppførte seg voksent, talte dannet, foreleste i store forsamlinger, og som ikke gikk av veien for å legge ut på usedvanlig dristige ekspedisjoner til ekstreme hjørner av kloden (i den grad en ball kan ha hjørner).
Ekspedisjonene var ingen forutsetning for å kvalifisere til forbilde, men dem som drev med sånt gjorde det i hvert fall ikke bare for berømmelsen og selvbildets skyld, men nesten like meget for vitenskapen og menneskehetens. Fridtjof Nansen var et slikt menneske. Han sto ikke alene.
Først i 1969 var rekken av ekspedisjonsforbilder tynnet ned til tre mann i en blikkboks på vei til månen. Det store steg for menneskeheten på månens overflate var den siste heltegjerning av substans i vår tid.
Da var også rekken av ikke-reisende forbilder tynnet ned. Infame og beleste sette ting på plass-refsere som Jens Bjørneboe og André Bjerke hadde fortsatt noen ess i ermet, men klokken tikket også for dem. Den tids unge mennesker lot seg ikke lenger ta i skole av herrer som kunne noe om livet. Derfor marsjerte den store essayist og forlegger Henrik Groth taust opp og ned Karl Johan bærende på en diger plakat påmalt følgende ord: Ned med ungdommen! Han så hva som kom.
Ikke at det var så vanskelig.

Ungdommen dyrket seg selv. Forlenget gjennom popstjerner som The Beatles, Rolling Stones og Bob Dylan. De foretrakk poptekster fremfor tykke, gamle bøker, de røkte rare sigaretter, banket opp lærere og professorer på universitetene og hadde penger nok til å bli et vesentlig mål for reklamebransjen. Dessuten sluttet de unge nesten-voksne menn å gå med hatt.
Spol frem til år 2001. Hvem er nå våre forbilder? Figurene i South Park og det de representerer? Filmer der de humørsyke hovedpersonene er oppsatt med gjennomført udannet tale og en hang til å løse alt som smaker av komplisert tankevirksomhet med revolver? Eventyrere som legger av sted mot Polene uten annen grunn enn selvtilfredsstillelsen (antagelig historiens mest kostbare form for masturbasjon)? Politikere som bruker store deler av offentlighetens tid på å skjelle hverandre ut på dårlig norsk? Idrettshelter som knasker i seg dopingprodukter og skylder på alle andre når de blir knepet? Forfattere som gjør suksess med bøker om ingen verdens ting?
Mindreårige popstjerner som flyr halvnakne rundt i pedofile fantasilandskap?
Alt dette og mere til er hva vi tilbyr oss selv og våre barn. Kan vel barna tolke dette på annen måte enn at meningen med livet er å være en (helst ung) drittsekk? Og at samfunnet er noe man med god samvittighet sparker tennene inn på?

Som forventet er fjernsynsstasjonenes mest populære programposter såkalt "drittsekk-TV". En håndfull unge gjennomsnittsmennesker stenges inne på et område over relativt lang tid, alt fra en øde øy til en hermetisk lukket bolig, og det eneste oppholdet går ut på er å bli kvitt de andre. Og kvitt dem blir man bare om man behersker menneskets negative egenskaper til det fullkomne: Renkespill, posisjonering, bakvaskelser, løgner, bedrag, falskhet.
En gruppe mennesker strandet på en øde øy ville umiddelbart trukket sammen. Det er deres eneste mulighet til å overleve. Utfordringen blir med andre ord å bringe frem det beste i hverandre. I drittsekk-TV ligger utfordringen i å bringe frem det verste i hverandre. Og den største drittsekken stikker til slutt av med premiepotten. Dette sitter nasjonen limt og glor på. Kveld etter kveld. Og ikke bare det. Man engasjerer seg, man blir på fornavn med aktørene, disse kunnskapsløse jyplingene blir en forlengelse av oss selv og våre egne drømmer.
Big Brother-gjengen er sannsynligvis den mest bedrøvelig uinteressante forsamling som har vist seg på en TV-skjerm. De kjekler og de spiser og de babler og de klemmer ut kviser, men de har absolutt ingenting å dele med seerne - eller hverandre. Hadde noen av dem hatt det, ville han løpt hylende ut derfra før den første natten var over.

I år 2001 er det ikke Askeladden som får prinsessen og halve kongeriket, men Per og Pål. Dette fores våre barn med. Slik blir dumheten et forbilde og det gjennomsnittlige et mål i seg selv. Nå kan man si bannan og genni også. Det som var en mer eller mindre bevisst sabotasje av korrekt uttale, er i dag korrekt norsk, mens Nansen norsk ville fått startforbud i NRK.
Det finnes fellesbetegnelser for denne effektive knebling av det rendyrket etiske, angsten for eneren og det totale knefall for det å holde massen og middelmådigheten som forbilde.
Sosialdemokrati kaller noen det.
Når gamle damer skjeller for seg selv og til hverandre om at ungdommen mangler respekt for voksne, kan man bare replisere: Dere får som fortjent. Respekt deles ikke ut gratis, det er noe man gjør seg fortjent til. Dagens gamle er ofre for en kjedereaksjon som de selv var med på å utløse. Du kan ikke gå i banken og ta ut penger som du aldri satte inn.


Yan Friis - Oss gutta

tilbake til Herresiden